© 2023 by Design for Life.

Proudly created with Wix.com

  • White Facebook Icon
  • White Twitter Icon
  • White Pinterest Icon
  • White Instagram Icon
  • MAMMAOGMEG

Permisjonsopprøret runger fremdeles i vårt landstrakte land, og dersom du fremdeles ikke har fått dette med deg er det fordi du sannsynligvis ikke har, eller har nærliggende planer om å skaffe, barn. Kall meg sent ute, men i frykt for Murphy's Law våget jeg ikke å uttrykke meg før vedtaket fra NAV var mottatt.


Dagen da vedtaket om søknad om foreldrepermisjon kom fra NAV var også min siste arbeidsdag før permisjonen begynte. I motsetning til mange andre foreldre trakk jeg et lettelsens sukk, og lo hele veien til Clas Ohlsson for å kjøpe ramme - for ja, det vedtaket vurderes rammet inn. Dersom du på dette tidspunktet vurderer å slutte å lese i ren forbannelse over enda en sosialist som ikke forstår "noen ting" kan jeg berolige deg: vedtaket om permisjon var for meg og min familie en lettelse fordi det bekreftet det vi har hatt en ønske om i snart 9 måneder: å få bestemme fordelingen av permisjon selv.


Hvordan har dette vært mulig tenker du? Svaret på det er kombinasjonen av to høye lønninger, en selvstendig næringsdrivende, lettere juridisk kompetanse og god økonomisk forståelse - med andre ord alle de verst tenkelige skjellsordene i en sosialistisk verden. På veien har vi også "spart" staten og samfunnet for litt skattekroner også, praktisk ikke sant? Det går jo nemlig som hånd i hanske med ekte sosialistisk politikk å være nullskatteyter; I stedet for å bidra til utbygging av gamlehjem og skoler kan vi klappe oss selv på skulderen for smarte investeringer med en god direkte avkastning på aksjemarkedet - lenge leve kapitalismen! For at dette innlegget ikke skal munne ut i et innlegg om skatt nøyer jeg meg med å konstatere at jeg er takknemlig for mye i velferdsstaten Norge og at det å gjøre oss (eller min mann) til nullskatteyter kun er gjort for å planlegge permisjonen på en måte som passer oss. Denne idiotiske, fullstendig ugjennomtenkte og håpløse måten å detaljstyre familier på passer nemlig ikke for alle, og den passer definitivt ikke for oss.


Det finnes et hav av argumenter på hvorfor dagens rigide ordning ikke fungerer. Amming, studier, selvstendig næringsdrivende, økonomi, barnets beste, tilpasning, bytte av omsorgsperson i kritisk fase, ulønnet permisjon, og (faktisk, og ironisk nok...) likestilling er bare noen av disse. Å gå i dybden på alle disse argumentene skal jeg spare deg for, det har nemlig tusenvis av fantastiske mammaer og pappaer gjort før meg (og sannsynligvis også på en bedre måte enn hva jeg selv hadde kunnet formulere). Jeg ønsker imidlertid å uttrykke min støtte til alle som ikke er i samme heldige situasjon som oss, og som derfor må forholde seg til denne håpløse situasjonen fremover. I mitt perspektiv blir nemlig resultatene av dagens permisjonsordning større økonomiske ulikheter, mindre likestilling, flere sykemeldinger og stressede barn og foreldre. Derfor er det på høy tid at Venstrevridde politikerne våkner opp og innser at familier har behov for å bestemme selv, og at likestilling (både mellom kjønn og økonomisk) ikke nødvendigvis blir bedre av dagens ordning - snarere tvert imot. Ved å detaljstyre folks hverdag mindre frigjøres også resurser slik at det kanskje faktisk er mulig å legge mer tid på andre områder som definitivt behøver politikkens fokus. For eksempel å bekjempe fattigdom, møte de økende miljøutfordringene eller jobbe for et mer robust helsevesen, for å nevne noen. Sug litt på den du, kjære politiker.











  • MAMMAOGMEG

"Du stråler" - uttrykket man som gravid kanskje ofte er heldig å få høre, og forventes å ta til seg. I takt med at magen vokser opplever jeg mange komplimenter og velmenende ord, og det er selvfølgelig hyggelig. På tross av alle superlativer, har jeg (hittil) ikke vært en av dem som elsker å gå gravid. Om jeg skal være helt ærlig synes jeg ikke det har vært særlig kult i det hele tatt. Misforstå meg rett; målet med graviditeten - barnet - har jeg hele tiden selvsagt sett på som en fantastisk gave, og jeg er både takknemlig og ydmyk som får oppleve dette. Likevel har de kroppslige forandringene vært en utfordring. Jeg skal ikke skryte på meg å ha vært noen toppidrettsutøver før, men jeg hadde en sterk kropp med synlige muskler. Utseende var ikke noe jeg hadde hatt hovedfokus på, men resultatet av at jeg er en svært aktiv jente som elsker (nesten) all form for fysisk aktivitet. Derfor var jeg ganske uforberedt på min gravide selvfølelse. I begynnelsen var det oppblåsthet fra en annen verden, og det kjentes ut som om jeg ikke hadde spist noe annet enn 7Eleven-boller hele mitt 28 år lange liv. Jeg følte meg slapp, feit og rett og slett uvel. Og den følelsen satt i, lenge. Rundt 20 uker for å være eksakt. I tillegg var alt tyngre. Styrketrening gikk greit, men løping var bare å si takk og farvel til. Det gjorde for vondt. Spinning var heller ikke særlig behagelig, ettersom treningstightsene skar seg lenger og lenger inn i magen for hver pulstopp. Endelig kom vinteren til Oslo, og jeg lengtet etter å komme meg ut i skisporet. Sesongen i forveien hadde bestått av flere skirenn, og utallige treningstimer og jeg så fram mot å fortsette trenden. Det ble en lettere katastrofe, da min første skitur for sesongen foregikk i verdenscup-løypene i Holmenkollen. For de som ikke har vært der kan jeg informere om at det er bratt, fryktelig bratt. Jeg som tidligere hadde vært den som gikk fra alle andre i oppoverbakkene (jeg elsker oppoverbakker!), ble nå passert av både pensjonister og barn. Jeg var sur, frustrert og allment gretten over at den fysiske formen ikke var der den hadde vært. Jeg er nå i uke 23, og magen har begynt å vise skikkelig. I takt med at magen vokser kjenner jeg for første gang i svangerskapet et hint av min gamle selvtillit. Ikke er jeg sterkere, raskere eller smidigere - snarere tvert imot. Men, det begynner å bli veldig synlig at jeg er gravid. Og denne veldig synlige gravidmagen (i motsetning til den tidligere pølsa) minner meg på at jeg i stedet skal være både stolt og takknemlig for at jeg fremdeles orker og har mulighet til å trene slik jeg gjør. Jeg er inne i min viktigste, og kanskje tøffeste, fysiske utfordring hittil, og fremover er det nettopp det som må være fokus. Jeg kan imidlertid ikke love at frustrasjonen over at jeg ikke kan gjøre ting slik jeg pleide ikke skal komme over meg igjen, men gjør den det vet jeg hva som må til: en real sjekk i speilet slik at jeg får en påminnelse hva som er viktigst her i livet!


/Mamma





  • MAMMAOGMEG

Updated: Jan 13, 2019


Juleferie og nyttårsfeiring er passé, og dårlig samvittighet over tom bankkonto og kalorioverskudd kan plage selv den mest standhaftige av oss. Det er januar. Mørkt og kaldt, og både våren og neste ferie kjennes flere lysår borte. Treningssentrene er overfylte av nyttårsløfter og gode intensjoner, og de aller fleste av oss har allerede tenkt tanken minst én gang: nytt år nye muligheter, nå begynner jeg med blanke ark!


Personlig begynte det nye året med en smell allerede til lunch. Kantinen på jobb serverte fish&chips første arbeidsdag etter ferien, og alle tankene om at "nå skal jeg spise sunt" var på et sekund blitt mer virkelighetsfjernt enn en lottogevinst. Dagen fortsatte med sjokolade til kvelds, og for å være på den sikre siden valgte jeg å stå over den planlagte treningsøkten også.


Når det føles som om planene for 2019 ryker allerede 2. januar er det lett å bli både oppgitt og mismodig. Likevel går jeg i samme felle stort sett hvert eneste år, med revolusjonerende løfter om et nytt og bedre liv. Og jeg tror det er nettopp her noe av problemet ligger; tilsynelatende er det ingenting annet enn en total helomvending som er et nyttårsforsett verdig.


Etter en runde selvransakelse har jeg derfor bestemt meg for en litt annen innstilling til 2019. Jeg har innsett at jeg allerede gjør faktisk, for det aller meste, er godt nok. I tillegg har jeg landet i at nyttårsforsett, eller løfter, ikke fungerer for meg. Vel oppdratt i flink-pike syndromet blir det et personlig nederlag å ikke overholde et løfte, og det å sette opp en rad regler virker derfor demotiverende snarere enn motiverende for meg. I stedet har jeg valgt å sette opp noen mål for 2019. Min oppfatning er at "mål" er et mer positivt ladet ord, samtidig som det er litt snillere. Et mål skal selvsagt være både oppnåelig og realistisk (forelesningene fra studietiden om at mål skal følge S.M.A.R.T-modellen sitter fremdeles i halsen på meg), men hovedbudskapet er likevel ikke en regle over alt en "ikke skal" og "ikke får" gjøre. I tillegg har jeg i år også satt opp noen mål som er litt mindre selvsentrerte. Ikke fordi jeg skal skryte på meg å være et så fantastisk perfekt medmenneske men fordi jeg det siste året har opplevd at mange i min nærhet har møtt mye motgang.


Noen av mine mål for 2019 (både mer og mindre selvsentrerte) er derfor:

-Stå mer oppreist på jobb, en time før og etter lunsj . Her synder jeg stort og jeg er derfor sikker på at hofteleddsbøyerne er like innskrumpet som to tørkede rosiner.

-Senke kravene til meg selv. Jeg gror for tiden et lite menneske og seedingløp og antall mil på ski er derfor ikke det viktigste. Det er helt greit å trene mindre en uke eller to.

-Inspirere og motivere venner og familie. Det er mange i min umiddelbare nærhet som har møtt mye motgang i 2018. Det handler om alt fra alvorlig sykdom til uholdbare og stressende jobbsituasjoner, både hverdagslige og mer omfattende problemer. Et av mine aller største ønsker for 2019 er derfor å kunne være en inspirasjon og motivator for disse menneskene som står meg nær. I en travel jobbhverdag er det lett å tenke at man ikke rekker til, men inspirasjon eller motivasjon trenger vel ikke alltid å være hverken særlig tidkrevende eller altoppslukende? Det kan handle om en hyggelig sms, en telefonsamtale eller en time på kafé en gang iblant.

-Tenke positive tanker, både for meg selv og de rundt meg.


Grip mulighetene, og gjør 2019 til er bra år!


/Mamma