© 2023 by Design for Life.

Proudly created with Wix.com

  • White Facebook Icon
  • White Twitter Icon
  • White Pinterest Icon
  • White Instagram Icon
  • MAMMAOGMEG

Gravidgløden?


"Du stråler" - uttrykket man som gravid kanskje ofte er heldig å få høre, og forventes å ta til seg. I takt med at magen vokser opplever jeg mange komplimenter og velmenende ord, og det er selvfølgelig hyggelig. På tross av alle superlativer, har jeg (hittil) ikke vært en av dem som elsker å gå gravid. Om jeg skal være helt ærlig synes jeg ikke det har vært særlig kult i det hele tatt. Misforstå meg rett; målet med graviditeten - barnet - har jeg hele tiden selvsagt sett på som en fantastisk gave, og jeg er både takknemlig og ydmyk som får oppleve dette. Likevel har de kroppslige forandringene vært en utfordring. Jeg skal ikke skryte på meg å ha vært noen toppidrettsutøver før, men jeg hadde en sterk kropp med synlige muskler. Utseende var ikke noe jeg hadde hatt hovedfokus på, men resultatet av at jeg er en svært aktiv jente som elsker (nesten) all form for fysisk aktivitet. Derfor var jeg ganske uforberedt på min gravide selvfølelse. I begynnelsen var det oppblåsthet fra en annen verden, og det kjentes ut som om jeg ikke hadde spist noe annet enn 7Eleven-boller hele mitt 28 år lange liv. Jeg følte meg slapp, feit og rett og slett uvel. Og den følelsen satt i, lenge. Rundt 20 uker for å være eksakt. I tillegg var alt tyngre. Styrketrening gikk greit, men løping var bare å si takk og farvel til. Det gjorde for vondt. Spinning var heller ikke særlig behagelig, ettersom treningstightsene skar seg lenger og lenger inn i magen for hver pulstopp. Endelig kom vinteren til Oslo, og jeg lengtet etter å komme meg ut i skisporet. Sesongen i forveien hadde bestått av flere skirenn, og utallige treningstimer og jeg så fram mot å fortsette trenden. Det ble en lettere katastrofe, da min første skitur for sesongen foregikk i verdenscup-løypene i Holmenkollen. For de som ikke har vært der kan jeg informere om at det er bratt, fryktelig bratt. Jeg som tidligere hadde vært den som gikk fra alle andre i oppoverbakkene (jeg elsker oppoverbakker!), ble nå passert av både pensjonister og barn. Jeg var sur, frustrert og allment gretten over at den fysiske formen ikke var der den hadde vært. Jeg er nå i uke 23, og magen har begynt å vise skikkelig. I takt med at magen vokser kjenner jeg for første gang i svangerskapet et hint av min gamle selvtillit. Ikke er jeg sterkere, raskere eller smidigere - snarere tvert imot. Men, det begynner å bli veldig synlig at jeg er gravid. Og denne veldig synlige gravidmagen (i motsetning til den tidligere pølsa) minner meg på at jeg i stedet skal være både stolt og takknemlig for at jeg fremdeles orker og har mulighet til å trene slik jeg gjør. Jeg er inne i min viktigste, og kanskje tøffeste, fysiske utfordring hittil, og fremover er det nettopp det som må være fokus. Jeg kan imidlertid ikke love at frustrasjonen over at jeg ikke kan gjøre ting slik jeg pleide ikke skal komme over meg igjen, men gjør den det vet jeg hva som må til: en real sjekk i speilet slik at jeg får en påminnelse hva som er viktigst her i livet!


/Mamma





14 views